Signalpatroner i kaliber 1,5" |
Under første verdenskrig erfarte både briter og franskmenn at signalpistoler i kaliber 1" ga for liten lysmengde og brenntid til at de kunne brukes for å signalere sikkert fra fly til bakkemannskaper. Britene økte derfor kaliberet til 1,5" (38 mm), mens franskmennene gikk for 35 mm.
Sommeren 1927 sendte Hærens Flyvevesens Skole på Kjeller brev til Våpeninspektøren for Hærens Flyvevesen hvor de foreslo forsøk med bruk av farget røyk fra den norske M/1909 signalpistolen som var i kaliber 28 mm. 8. november samme år ble det sendt en rapport om forsøk med farget røyk som signalmiddel fra fly. Det var da brukt gule, sorte og hvite røykpatroner fra Raufoss. Konklusjonen var at «røykskyen blir meget liten likesom røyken kun i kort tid beholder sin beholder sin farve». Skulle det eksperimenteres videre, måtte det være med ammunisjon som ga en betydelig større røyksky med sterkere nyanser i fargene.
Flyveskolen hadde tatt kontakt for å få tilsendt 35 mm pistol og ammunisjon som ble benyttet i Frankrike. Det ble også innhentet tilbud fra Webley & Scott 13. september 1928 på den britiske 1,5" signalpistol No 2 Mk I. Tilbudet ble sendt fra Armestyrelsen til Kongsberg Våpenfabrikk 26. september der det ble antydet at man burde øke kaliberet på M/1909 signalpistolen.
Kongsberg Våpenfabrikk svarte 6. oktober 1928 til Generalfelttøymesteren der de var enige i kritikken og at kaliberøkningen antakelig ville medføre at det måtte lages en helt ny pistolmodell. 4. juni 1929 foreligger en rapport fra forsøk med nye signaler avholdt ved Infanteriets Skyteskole og Hærens Flyveskole på Terningmoen. Ved testene ble det benyttet signalpatroner fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker, samt engelske signalpatroner. Konklusjonen var at de hadde for liten lysstyrke, for kort brenntid, samt for svake farger som det var vanskelig å skille fra hverandre. Videre ble det sett på som et problem at sammensatte signaler krevde at man skjøt flere patroner i rask rekkefølge. Fargene på patronene var også for dårlig angitt som kunne medføre forveksling av patronene. Dette var ikke enkelt å håndtere med flygerhansker i en trang cockpit.
De franske 35 mm signalpatronene ble også vurdert. Patronene kom i fire typer; ett enkeltlys, tre enkeltlys, 6 enkeltlys, samt lenkelys. Alle hadde samme farge på alle lys fra samme patron. Patronene kom i fargene hvit, rød og grønn. Lenkelys er flere lys som var festet i en wire med fast avstand mellom lysene. Wiren var igjen festet i en fallskjerm. Det ble også prøvd ut røykpatroner med gul eller rød røyk. Ved disse testene fant man ut at lysstyrke og brenntid var bra for alle patronene med unntak av lenkelysene. Fargegjengivelsen var også utmerket. Med så gode resultater for lyssignalene, så ble røyksignalene ansett for å være overflødige. Det ble anbefalt å gå videre med de franske lyssignalene, men med det engelske 1,5" (38 mm) kaliberet istedenfor det franske 35 mm kaliberet. Bakgrunnen for dette var at man anså det mer sannsynlig at fremtidens fly ville være britiske enn franske.
Håkon Finne ved Kongsberg Våpenfabrikk bekrefter 18. mars 1931 til Generalfelttøymesteren at KV hadde kalkulert prisen på 50 stk. 1,5" signalpistoler til 61,50 kr pr pistol. GFM godkjente to dager senere at en prøvepistol burde oversendes snarest for å bli forevist Flyvevesenet. Allerede 21. mars ble en prøvepistol avsendt. Prøvepistolen var en kombinasjon av designen for Kongsberg M/1909 (mekanismen) og Webley & Scott No 2 Mk I (pipen). I tillegg var det påsatt en reimhempe i enden av grepet. Det ble laget en stor støtbunn som passet den nye pipen. Denne ble plassert foran den originale støtbunnen på 1» pistolen. Dette medførte i praksis en dobbel støtbunn som igjen medførte at tennstempelet måtte forlenges for å nå fram til patronen. Samtidig måtte åpningen for tennstempelet flyttes ca 5 mm høyere opp for å treffe tennhetten på den store patronen. Tennstempelet måtte flyttes tilsvarende opp på hanen.
Flyvevesenet ble forespurt 25. mars om hvilket antall pistoler man hadde behov for slik at man kunne vurdere om innenlands produksjon var lønnsom. En uke senere ble prøvepistolen returnert med beskjed om at ingen ytterligere endringer var påkrevd. 8. desember 1931 sendte GFM brev til Chefen for Hærens Flyvevesen der man konkluderer med at flyvernes krav om å gå opp i kaliber må imøtekommes. En fullt brukbar ammunisjon kunne da produseres ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. GFM ba om å få oppgitt antall signalpistoler Flyvevesenet trengte, inkludert nødvendige reserver. Dette antallet ble tre dager senere oppgitt til å være 200 stk. GFM bekreftet etter dette at Kongsberg Våpenfabrikk kunne levere Verys signalpistol i kaliber 1,5" til en pris av 50 kr pr pistol i partier på minst 100. 18. desember anbefalte GFM til Forsvarsdepartementet at det skulle anskaffes 100 pistoler da behovet nå var mer nøkternt anslått. Fosvarsdepartementet svarte 4. januar 1932 at før de ville ta stilling til dette, ville man vite hva det ville koste å fremstille 35 stk. Dette ble noen dager senere oppgitt til å være 85 kr pr stk. I et brev fra Forsvarsdepartementet til Chefen for Hærens Flyvevåben (som nå hadde endret navn) 22. januar så ble det foreslått å sette i gang jobben med 100 pistoler på grunn av betydelig lavere stk. pris.
Departementet bestemte i et brev til GFM ca. en uke senere, at man ved KV skulle iverksette produksjonen av 100 signalpistoler. KV bekreftet den mottatte bestillingen 30. januar 1932. Dermed var produksjonen i gang. Modellen ble i dokumentene omtalt som 1 1/2" Very signalpistol, men en modellbetegnelse M/1932 må også kunne forsvares. Pistolene var identisk med prøvepistolen.
Fordelingen var som følger: 20 skulle sendes til Trøndelag Flyveavdeling (serienummer 1-20), 20 ble tildelt Hærens Flyveskole (serienummer 21-40), og 60 skulle sendes til Flyvebataljonen (serienummer 41-100). Marinen hadde ikke noe med anskaffelsen å gjøre.
Allerede 29. mars 1933 sendte Hærens Flyvemaskinfabrikk på Kjeller et brev til Generalinspektøren of Chefen for Hærens Flyvevåpen. Her ble det påpekt at signalpistolen som var produsert var meget tung (1350 gram) samt at det koniske løpet gjør det vanskelig å feste pistolen til speidersetet. Etter litt frem og tilbake sendte GFM et brev 20. april til KV der han ber KV dreie av den fremste 5 cm delen av pipen. Det ble bedt om tilbud på forandringene. KV svarte i et brev 10. mai at prisen ville bli 6 kr pr pistol, og at pistolen med dette ble 220 gram lettere. Forandringene kunne påbegynnes straks, og pistolene kunne returneres innen 1. juli 1933. I et brev av 7. juni fant Generalinspektøren det tryggest å la forandringen av pistolen foretas med 1 eksemplar. KV bekreftet at pistol med serienummer 19 skulle omgjøres til en pris av kr 10. To uker senere var pistolen forandret og tilbakesendt Hærens Flyvemaskinfabrikk. 16. oktober kom tilbakemeldingen om at pistolen var fullt brukbar, men at den fremdeles var tung med side 1100 gram. KV mente de kunne redusere vekten med ytterligere 100 gram, men at dette ville bli fordyrende. Kjeller flyfabrikk mente at det ikke var regningssvarende siden vektreduksjonen bare ble så liten.
20. november rekvirerte så generalinspektøren at 99 pistoler skulle forandres. 27. november 1933 bekreftet KV den endelige bestillingen på forandringen. Alle 100 pistolene ble altså modifisert og redusert til sine respektive avdelinger. Tidlig i 1934 hadde pistolene fått sin endelige form slik vi kjenner i dag. Den opprinnelige prøvepistolen ble imidlertid ikke endret, og er det eneste eksemplaret som viser den opprinnelige pipeformen.
Pistolen er merket på rammens høyre side med kongemonogram (H7), kronet K, serienummer, produksjonsår, samt kontrolloffiserens merke. På M/1932 er dette vanligvis KK for Knut Kvaal. Skjefteplatene er nummerert på innsiden med blyant.