Harpungevær - Krohnstad/Takle

./guns/fangst/bilder/Fangst-Kongsberg-Krohnstad-Kammerlader-1.jpg

Foto: www.kvf.no - Morten Syrstad - Mulig harpungevær fra Knut Krohnstad og Børsemaker Emanuel Takle.

Modell og produksjon

Type

Harpungevær

Produsent

Kongsberg Våpenfabrikk/Krohnstad/Takle

Konstruktør

Fiskeriassistent Knut Krohnstad og Børsemaker Emanuel Takle

Kunde

Sivil

Modell

Krohnstad/Takle

Kaliber

18 lødig

Produksjonsperiode

1920

Antall produsert

Ukjent

Serienummer

Ukjent

Etterfølgende modell

Harpungevær - Underlever

Tekniske Data

Mekanisme

Kammerlader

Beskrivelse

Ved Fiskeriselskapet hadde man tidlig på 1920-tallet vært oppmerksomme på at det var behov for en effektiv fangstmetode for størje. Fiskeriassistent Knut Krohnstad hadde gjennom sin stilling vurdert flere typer fangstmetoder for størje. På denne tiden var det vanlig å bruke primitive håndjern eller håndharpuner. Med disse redskapene var man avhengig av at fisken var maksimalt 2-3 meter fra båten. En størjefisker kunne fortelle at han med denne metoden ikke fisket mer enn rundt 50 størjer i hele sin levetid.

Krohnstad hadde kommet fram til at størjene måtte skytes, ikke med en fastmontert kanon, men med et håndgevær. Dette forutsatte at man kom fram til en passende harpuntype som kunne benyttes i et gevær. Ideen hadde han hatt i mange år, men eksperimentene startet først i 1920 på bakgrunn av at det var observert uvanlige mengder størjer i fjordene dette året. For å kunne prøveskyte de ulike harpuntypene hadde han fått tak i et gammelt kammerladningsgevær av den type som var kassert på slutten av 1800-tallet. Dette ble omgjort ved Chr. Tonnings børsemakerverksted etter Krohnstads anvisninger. Harpungeværet som vises øverst på denne siden kan være laget basert på Krohnstads opprinnelige design. I løpet av 1921 lykkes Krohnstad med å løse harpunspørsmålet med en konstruksjon av en helt ny og ukjent type. Våren 1922 var harpunen prøveskutt såpass mange ganger at Krohnstad var overbevist om at den ville fungere i praksis. Dette inkluderte en løsning for at harpunlinen skulle kunne løpe riktig ut.

Det neste spørsmålet som meldte seg, var behovet for et mer moderne og solid gevær enn kammerladeren. Krohnstad undersøkte om det kunne finnes noe ved arsenalene, men kunne ikke finne noe passende gevær som hadde stort nok kaliber og samtidig var solid nok. Igjen kontaktet Krohnstad børsemaker Tonning, hvor han ble henvist til verkstedsformannen E. Takle. Krohnstad ba om en pris basert for å produsere et gevær basert på anvisninger og erfaringer med sitt prøvegevær. Takle utarbeidet først tremodeller av det nye harpungeværet. På et senere tidspunkt inngikk Krohnstad kompaniskap med Takle, og lot han være med på de patenter som ble ervervet. Fiskeriassistent Knut Krohnstad og Børsemaker Emanuel Takle søkte patent på et harpungevær med tilhørende harpun for Størjefangst som ble innvilget fra 15. juli 1922. Tegning av harpungeværet og den tilhørende harpunen vises nedenfor. Man mente at denne ville revolusjonere hele størjefisket og danne grunnlag for en ny industri for fiskeriene. Etter flere runder ble patentsøknadene innvilget under patentnummer 41014 for harpungeværet og patentnummer 41015 for harpunen.

Kongsberg Våpenfabrikk produserte ett eksemplar etter Takle og Krohnstads modell. KV var tilfreds med den enkle og solide utførelsen som Takle hadde gitt geværet og harpunen. Harpungeværet ble produsert i kromnikkelstål og minner om en enkeltløpet hagle i konstruksjonen. Geværene ble prøveskutt med tredobbel ladning. En patron i kaliber 12 ble brukt som drivpatron for å skyte ut harpunen. Geværet ble sendt med kaptein Thor Iversen på sin ekspedisjon til Spitsbergen. Med dette geværet kunne man skyte størje, kobbe og annen storfisk på hele 30 meters avstand.

Høsten 1925 kunne Morgenbladet fortelle at Krohnstad akkurat hadde mottatt en ny forsendelse med geværer fra våpenfabrikken med de aller siste forbedringene. På de nye geværene var baksiktet fjernet fra pipen basert fra erfaringer gjort av makrellstørjefanger Bernhard Hansen i 1924 sesongen. Baksiktet virket desorienterende slik de var konstruert. På dette tidspunktet var ca. 15 våpen allerede sendt til fiskere i Trøndelag.

Senere ble kompaniskapet med Takle avsluttet, noe som medførte at Takle engasjerte sakfører Faye til å hevde at geværet var Takles åndsverk. Dette ble avvist av Krohnstad. Sakfører Kristen Faye beskyldte Krohnstad for å ha sviktet sin venn Takle ved å hevde at oppfinnelsen er sin egen og i tillegg ikke vil være med på å delta i betaling av felles gjeld etablert for å finansiere oppfinnelsen. I en rettssak ville Krohnstad fått gjennomgå. Videre skriver Faye at geværet burde betegnes «Harpungevær til fangst og størje patenteret av Krohnstad og Takle» eller enkelt «Patentert harpungevær til fangst av størje».

Chr. Tonning irriterte seg over Emanuel Takles involvering og skriver at Krohnstad i 1920 henvendte seg til hans børsemakerverksted med et ønske om å få gjennomført forandringer på et gammelt kammerladningsgevær etter Krohnstads anvisninger. Krohnstad var i kontakt med Takle som da var arbeidsformann ved verkstedet. Tonning beskylder Takle for å påta seg oppdraget på egen hånd uten å informere Tonning, da Takle på dette tidspunktet var i ferd med å avslutte sitt arbeidsforhold.

Merking

Kammerladningsgeværet beholdt sin opprinnelige merking ved ombyggingen.

Kilder